 KYOTOPROTOKOLLEN OG HANDEL MED UTSLIPPSKVOTER
Kyoto-avtalen ble undertegnet den 11 desember 1997 og trådde i kraft i 2005. Den har som mål at de årlige utslippene av drivhusgasser hos en gruppe industrialiserte land skal reduseres til et nivå i 2012 som ligger 5,2 % under utslippsnivået i 1990. EU-medlemslandene skal redusere sine utslipp slik at de ligger 8 % under 1990-nivået, og de har siden forhandlet innbyrdes og iverksatt flere ulike tiltak. For å redusere menneskenes klimapåvirkning, spiller det egentlig ingen rolle i hvilket land reduksjonen av drivhusgassutslippene skjer, hovedsaken er at det skjer en total reduksjon.
Derfor er det mulig å handle med utslippskvoter landene imellom. Handelen finansierer prosjekter for å oppnå utslippsreduksjon. Prosjekt i utviklingsland som er knyttet til handel med utslippskvoter reguleres først og fremst av FN (Clean Development Mechanism). Det finnes også et marked der bedrifter og organisasjoner uten tiltak under Kyotoprotokollen kan kompensere for sine utslipp eller støtte miljøprosjekter i utviklingsland. Disse prosjektene er ofte sertifiserte av andre organer enn FN, for eksempel Gold Standard og Plan Vivo.
Handelen både innenfor og utenfor Kyoto-avtalen finansierer klimaprosjekter på vidt forskjellige måter , men to hovedtyper er:
a) Investeringer i fornybar energi og energieffektiviseringstiltak der klimaforbedringen skjer via redusert bruk av fossilt brennstoff
b) Investeringer i treplanting og redusert avskoging der klimafordelen ligger i at atmosfærens karbondioksid bindes i voksende trær.
Prisene for utslippskvoter og reduseringssertifikat varierer kraftig, avhengig av type prosjekt, størrelse og sertifiseringsstandard. Prisen for et tonn CO2 varierer mellom 50-300 kroner.
|
